En besnærende tanke

kittelsen 1896 lensmanden 2.PNG

engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke

Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.

Kierkegaard er nær på uttrykkets innhold i Enten – Eller (1843, s. 220): «Lader os styrke vor Tanke, væbne den mod Ørets Besnærelse.» Mye er jo besnærende, som det som ble lansert som folkeforsikringen, her i avisen Kysten 5.8.1903: «Det er en besnærende Tanke dette at gjøre et Forsøg paa at skaffe alle dem, hvis Erhvervsevne svigter, en Pension, stor nok til nødtørftigt Underhold.» Det er lett å glemme at vi ikke alltid har hatt et sosialt nett i landet. Heldigvis ble det ikke med tanken.

Tanken på et konvensjonelt arbeidsliv er derimot ikke nødvendigvis besnærende, som for Peter Wessel Zapffe i Jørgen Haaves biografi Naken under kosmos (1999, s. 90): «Tenk om han kunne leve av den typen arbeid som han hadde nedlagt i forbindelse med hundreårsminnet for Henrik Ibsen … Det var en besnærende tanke.» Zapffe hadde fem år tidligere avlagt sin juridiske embedseksamen, men med tanke på at han hadde skrevet den på rim, var det ikke helt unaturlig at han så for seg et noe annerledes liv.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Lensmanden 1896

.

Reklamer
En besnærende tanke

Kjærlighet gjør blind

the-greatest-plague-of-life-cruikshank-1847-romantikk

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1843, s, 40): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (s. 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind starter det gjerne med Chaucer, mannen man fører tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium medicine fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. / Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873, s. 151 og Zingerle 1864, s. 91). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!» (overs. A. Lang 1889, s. 55). Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik (overs. R.G. Buriy, 1968): «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

* Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

Kjærlighet gjør blind

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720, s. 161), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850, s. 147): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866 (s. 59), altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14.8.1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

* Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt

En pussig skrue

com an 1830 gentle and simple

engelsk: a weirdo; tysk: ein Spinner

En raring. Varianter er en underlig skrue, en snål skrue, mv. En spiker er nok mer rett frem enn en skrue, og snurres man rundt mange nok ganger er det ikke rart om en oppfører seg litt annerledes enn andre. Skrue som betegnelse på en snåling finnes relativt tilsvarende på engelsk, screwy (fra 1887), screwball (fra 1933). Også ordet weird og det norske vri stammer fra en protogermansk rot, wurthiz, fra proto-indo-europeisk wert-, «to turn, to wind», vri vende og snu (etymonline.com og de Caprona 2013).

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Lyder Sagens bearbeidelse Fabler for unge og gamle (1835), Løven og Ræven: «Nu, det er sandt! sagde Ræven for sig selv, det er ret en underlig Skrue, – jeg holder det ikke ud med ham …». En annen variant i den Constitutionelle 7. september 1846, En Tiurleg i Holleia: «Det var en rar Skrue, men Kar til at skyde.», og enda en i Bernt Lie, Justus Hjelm (1894): «Du er en snurrig Skrue, Just, men det kommer sig av de abnorme Omstændigheder!»

Det har også hatt andre betydninger som ikke lenger eller ytterst sjelden brukes. Sette sine ord på skruer var (gjerne med hensikt) å snakke tvetydig, vanskelig eller høytravende (slik hos Moth ca 1700: «Hanß tale var sat pâ skruer»), og flerfoldige ganger hos Holberg. Ufrivillig komisk (for en gangs skyld når det gjelder Holberg) synes jeg det er anvendt i Danmark og Norges Beskrivelse (1729): «Hvad sig anbelanger hans revocation, da dømmer Schlusselburg, som har oversatt den paa Tydsk, saaledes derom, at den var meget satt paa skruer, og saa eqvivoqve, at de Calvinister, saavelsom de Lutheraner, kunde trække den til deres meening». Å sette noe på skruer har også hatt annet innhold, som å sette press på noe, stramme til, se f.eks. holbergordbog med videre henvisninger.

Annen skruebruk kan spille på at noe er forvridd. Daniel Dykes Hiertets Selfbedragelse (1737): «Og giøre de endda værre heri, som ville forsvare saadanne Skrue-Løgn og subtilig omgierdede Rænker». Det kan også beskrive selve mennesket, at man er forskrudd eller bare skrudd, tilsvarende engelsk twisted og tysk verdreht. Se begge om tale, men også innhold som en overgang fra å sette på skruer, hos Kierkegaard i Gjentagelsen (1843) «Naar man derimod hører en Præst afdeklamere en velstuderet Præken, hvori han flere Gange i en kunstig skruet og forskruet Passus, […]». Forskrudd enda tidligere i et vittig, usignert innlegg i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 24. desember 1814: «Min Hrrr Michel Suræble! der gaaer sa ret grausamt til her paa Jorden […] Ere de hertil forventende store Lærde af ligesaa forskruet og bagvendt Form, da Gud i Naade se til mig!». Vel før i Jens Baggesens Ungdomsarbeider (1791): «Ulykkelige Kierlighed! / Hvor kan du Hiernen ei paa Folk forskrue!»

Se ellers å ha en skrue løs, som er eldre, og som jeg tipper er talemåtens utgangspunkt, uten at jeg kan føre annet bevis enn alder, innholdsmessig slektskap og  at det er tale om skruer i begge tilfeller.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

En pussig skrue

Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843 (7. april): «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (25.6.2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (28.6.2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (9.1.2013). I en leder 9.4.2015 i VG sto det: «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i 13.2.2010 i Dagbladet: «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra Dagbladet 22.8.2013: «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): «I oprørt vand er godt at fiske». Strauss (1998, s. 160) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739, s. 557) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England, s. 235:  «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665, s. 270: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007, s. 312).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Ridderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley s. 9). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).


* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Fiske i rørt vann