Ærlighet varer lengst

ærlighet varer lengst jf klær skaper folk

engelsk: Honesty is the best policy; tysk: Ehrlich währt am längsten

Fordi sannhet anses å ha en slags lengre holdbarhet enn løgn, vil det på sikt være fornuftig å holde seg til den. Sannhetsgehalten i dette kan sikkert diskuteres, og som det gjerne ble lagt til: «Ærligheden kan sagtens vare, for den bliver sjælden brugt» (Mau 1879b, nr. 12017). Det blir akkurat som med penskjorta. Og om penskjorta varer i mange år fordi den kun blir brukt på julebordet, ser den likefullt fæl ut med oppkast og ribbesøl. Akkurat som ærligheten. Et eldre munnhell som modifiserer det hele noe, er «Hvo der gaaer for hver Mands Dør og siger Sandhed, faaer en brudden Pande» (Bresemann 1843, s. 102). I samme bok kan man videre lese at «Sandhed vinder, Løgn forsvinder»; rims form for at ærlighet varer lengst, og vi aner tilknytningen til floskelene at sannheten alltid kommer for en dag og sannheten skal seire til sist.

Her hjemme kan vi i hvert fall dokumentere utsagnet til Holbergs Jacob von Tyboe (1725, I,9): «Naar min Hosbond begynder at tale om sin Manddom i den Brabanske Krig, tier Peer gandske still; Thi jeg veed, hand har aldrig været paa den anden Siide af Belt, end sige udi Brabant, som ligger nogle tusinde Miile herfra. Ney Ærlighed varer dog lengst».

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-ærlighet varer lengstDen eksakte frasen har nok kommet hit via tysk, selv om jeg ikke finner eldre eksempler enn Rabeners satiriske skrift Antons Panssa von Mancha skrevet ca. 1755. Undertittelen Abhandlung von Sprüchwörtern  kunne tilsi at det var et lærd og informativt verk, men den fiktive forfatter (Antons Panssa), som er en etterkommer av en spanjol med nærlydende navn, har dedisert verket til sin forfaders store esel. Man kan tenke seg fortsettelsen. Her er uansett Ehrlich währt am längsten behandlet som et velkjent og gammelt ordtak, særlig annet kan man ikke slutte av den hysteriske teksten.

Uttrykkets intensjonelle forløper finner vi i skuespillet Troades av Seneca d.y. (Trojaner-kvinnen, et plagiat eller en slags miks av to av Euripedes tragedier, fra ca. år 54): «veritas numquam perit»: sannheten vil aldri forgå. Om Seneca er det ellers å si at Nero tvang ham til å begå selvmord år 65 etter anklage om deltagelse i en konspirasjon for å ta livet av keiseren. Noen kilder, som Tacitus i Annales 15,60 og se wikipedia med videre henvisninger, hevder han var uskyldig, mens andre (f.eks. Griffin 1984, s. 184) ikke er spesielt overbeviste. Det det får vi – sørgelig nok for sitatet – formodentlig aldri svar på.

Det engelske uttrykket Honesty is the best policy betyr det samme, men er såpass forskjellig at det nok har sin egen historie. Det er utbredt å kreditere Benjamin Franklin for ordspråket, som f.eks. i den veltitulerte boken Against Plagiarism – A Guide for Editors and Authors (Zhang 2016, s. 143): «For scientific research and publication as Benjamin Franklin said ‘honest is the best policy’». Selv om Franklin saktens skrev dette en rekke ganger (f.eks. i brev 2.10.1779 og juli 1783), er det dokumentert allerede i boken Europae Speculum fra 1599 av Sir Edwin Sandys: «All these things considered, it hath made me to mitigate my former imagination and to deem it not unpossible, that this over-politick and too wise Order may reach a note higher than our grosse conceipts, who thinke honestie the best policie, and truth the only durable armour of proufe». Lenken foran går til en utgivelse fra 1673 (s. 112), mens teksten er gjengitt fra M.E. Henleys kritiske utgave (fra 2001, men som ikke er lenkbar) med noen ortografiske forskjeller. Her må man holde tungen rett i munnen og feie for egen dør!

* Illustrasjoner, øverst: Ehrlich währt am längsten fra G.B. Rabeners Satiren, Vierter Theil 1755; i midten: Gustave Doré: Fra Abenteuer des Freiherrn von Münchhausen, 1862.

Ærlighet varer lengst

Glimre ved sitt fravær

glimre ved sitt fravær

engelsk: conspicuous by one’s absence; tysk: durch Abwesenheit glänzen

Om uteblivelse som blir lagt merke til.

Uttrykket stammer fra Tacitus’ (ca. 56 til ca. 118) Annales som i 3,76 forteller om Junia Tertias begravelse i år 22. Junia, som var datter av Julius Cæsars siste elskerinne, Servilia, hadde vært gift med Gaius Cassius og var søsteren til Brutus – begge direkte involvert i drapet på Cæsar. Hun døde likevel rik på både penger og innflytelse da hun var rundt 82 år. I Junias testament ble store verdier delt ut til de mektige familiene, men keiser Tiberius var ikke nevnt (noe som var en ren fornærmelse). Tacitus var gjennomgående lite positiv til Tiberius, men gir ham noe honnør i anledningen selv om det også er grenser for hva keiseren kunne tillate. Her oversatt til engelsk av Church og Brodribb (1942): «Tiberius took the omission graciously, and did not forbid a panegyric before the Rostra with the other customary funeral honours. The busts of twenty most illustrious families were borne in the procession, with the names of Manlius, Quinctius, and others of equal rank. But Cassius and Brutus outshone them all, from the very fact that their likenesses were not to be seen [uthevet her, sed praefulgebant Cassius atque Brutus eo ipso quod effigies eorum non visebantur].» Det er ikke gull alt som glimrer, hverken fravær eller språklige gullkorn, og Tacitus tilhører det som gjerne omtales som den latinske litteraturens sølvalder.

Marie-Joseph Chénier (d. 1811) grep fatt i denne fortellingen i sitt drama Tibère (publisert posthumt i 1818), der det sies i slutten av scene 1 i første akt: «Brutus et Cassius brillaient par leur absence.» Fra dette har det blitt en talemåte på flere språk. I 1879 var det inkludert i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (nr. 972). Muligvis som en variasjon over frasen har man også kunnet utmerke seg ved sitt fravær, som i Aftenposten 12. september 1860: «Ved Keiser Frants Josefs Fødselsdagsfest udmærkede Venetianerne sig ved sin Fraværelse fra Kirkerne og hos Myndighederne.»

I den historiske Ordbok over det danske sprog (ODS, 1700–1950) er frasen beskrevet som å gjøre seg fordelaktig erindret fordi man er fraværende, men selv om de har ett eksempel, er det ellers kun sarkastisk bruk å se. Slik i den svenske vinneren av Nobels fredspris i 1908, K.P. Arnoldsons Lov – ikke krig mellem folkene (1890, s. 139): «Efter at endnu en fremragende stor-aand havde ytret sig i samme almenkjendte toneart, hvori begrundelsen glimrer ved sit fravær og de tomme tankerum fyldes med haan og ringeagtende tale om ‘fromme tanker’ o. s. v., — sparkede det høje kammer forslaget fra sig med 58 mod 4 stemmer.» Eller i avisen Dunderlandsdølen 4.9.1903: «I de Kirker, hvor Folket gjerne vil glimre med sit Fravær, burde man indføre saadane ‘sceneagtige Ringningsgreier’, saa kanske det vilde være et Trækplaster.» Det må da stadig være aktuelt med slike opplagte trekkplastre for Kirken.

* Illustrasjon: George Cruikshank (1792-1878). Omnibus 1842
Glimre ved sitt fravær