Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Reklamer
Lykkens pamfilius

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.

Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.

I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.

Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.

Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».

I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).

Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.

Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

.

 

Alle gode ting er tre