Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men Moth har registrert det omkring 1700: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den lærde leser kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903): «Tirsdagen kaldtes ‘Fed Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Om ikke alle julemerker slår feil

lisbeth-bergh-fra-vesle-embjorg-og-dyrene-3-1916

engelsk: unless all signs mislead; tysk: forslag mottas!

Bakgrunnen for disse julemerkene kan man lese om i boken Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede, 7. Bog: Aarlige fester av Troels Troels-Lund (1903): «Det var Spørgsmaalet om Vejret det kommende aar. Til Bestemmelse heraf slog man Juleaften paa Loftsbjelken med kridt tolv Kre[t]se, en for hver af Aarets Maaneder, og i hver av de følgende tolv Juledage afmærkede man saa i en af disse – i reglen ved at lade tom Plads betyde godt, overkridtet daarligt – hvorledes Vejret paa denne Dag havde været: klart, skyfuldt, Regn eller Sne, varmt, koldt osv. Hermed var Svaret givet, Aarets Vejrkort tegnet, thi som Vejret havde været paa hver av disse Aarets første Dage, vilde det blive i hele den tilsvarende Maaned.» Tilsvarende forklart hos Moth (ca. 1700): «Jule-merke/et/kaldes et tegn, som bønder giver agt pâ, i de tolf første dage effter jûl, hvorefter de sluter, at mânederne i det ny âr, skal blive i tilstand med veirlighed, ligesom de tolf dage har væredt.» I tillegg gir Moth to eksempelfraser: «Nu glipper alle julemerker» og «Uden alle jule merker slâer mig feil.» I Kalkar på oppslaget Juleminde siteres fra et dikt av Bording (1619–1677) med rimet: «en snidig qvinde. der haver lært at være viis og har sin jule-minde» som Kalkar mener betyr det samme, i tillegg gis en beskrivelse fra Bondepractica som nevner og beskriver julemerkene (Kalkar oppgir en utgave fra 1706, det finnes flere ved dette navn både eldre og nyere, uten at jeg finner denne utgaven). Samme folketro (men ikke ordet julemerke) er beskrevet på svensk i Olof Bromans Glysisvallur fra 1730 (via SAOB på oppslaget Jul-dag): «om väderleken ställer sig på the första 12 Juledagar; Så mena än nu månge, at the 12 månader i året skola rätta sig». De eldste nedskrevne julemerkene finnes i et håndskrift (NKS 66, 8vo) fra siste halvdel av 1300-tallet. Utfyllende om julemerkene og henvisninger til andre kilder finnes på oppslaget i Feilbergs Bidrag til en ordbog over det jyske almuesmål (1894–1904).

Om ikke alle julemerker slår feil, bør da innebære at ingen av de tolv månedenes spådommer skal gå i oppfyllelse, noe som må ha skjedd ganske ofte (hvilke måneder har bare én værtype?), men det er vel brukt som en slags hyperbol. Den danske intrigemakeren og opplysningsmannen Niels Ditlev Riegels ga i 1790 anonymt ut et skrift kalt Julemærker fra Landet og Byen, bestående av en slags politiske værmerker for konstiusjonelle endringer i Danmark-Norge i kjølvannet av revolusjonen som året før var skjedd i Frankrike. Den avsatte statsmannen Ove Høegh-Guldberg, hvis fall Riegels hadde vært en av initiativtakerne til, mente at forfatteren hadde kalt sitt skrift «‘Julemærker,’ for at det skulle læses af ‘Pøbelen.’» (Horstbøll 2004). Skriftet ble offer for sensuren og utgiveren ilagt en bot på 200 riksdaler. Camilla Collett (fra da hun het Wergeland) bruker det uten større baktanker før julen 1833 i et brev til sin bror, Oscar: «Marie [Herre] har jeg tænkt ikke at bede herop, da her bliver, hvis ikke alle Julemærker slaaer Feil, den kjedeligste Juul af sand Eidsvolsk Natur, at jeg ikke vil narre nogen herop.» Begrepet er visstnok blandet sammen med solemerker (Tryti 1985), som egentlig beskriver noe annet, men som klisjé benyttes likt, f.eks. i uttrykket etter alle solemerker (å dømme), som i Reinskous Norsk-tysk ordbok (1933) er oppført som «efter alle julemerker å dømme». Det er nok nær enerådende å snakke om solemerker i dag: sist julemerker ble brukt uten å være ledsaget av en forklaring i bøker søkbare i Nasjonalbiblioteket,  var i en oversettelse av P.G. Wodehouses Den tjenende ånd (1952): «Jeg vet ikke om det er verdt jeg drikker mer. Hvis ikke alle julemerker slålr feil, kommer jeg til å få et nytt anfall av den forbannede dyspepsien snart.»

En annen type julemerker, er de vi setter på julekortene, på engelsk: christmas seal; tysk: (Weihnachts-) Spendenmarken. Dette er et brevmerke (ofte kalt cinderellamerke), utgitt til inntekt for en veldedig sak i julen. Tradisjonen med julemerker oppsto i Danmark i 1904, spredte seg og ble vanlig i alle de nordiske landene (i Norge fra 1906 ved Norske Kvinners Sanitetsforening til inntekt for tuberkolosetruede familier), og til mange land ellers i verden (Wikipedia). Disse julemerkene slår meget feil om de ikke ledsages av et vanlig frimerke, da de ikke er gyldig som porto, (de tyske Weihnachtsmarken var dog en periode frankering med et påslag).

Illustrasjon: Lisbeth Bergh, fra Vesle Embjørg og dyrene, 1916
Om ikke alle julemerker slår feil