Drite på draget

misc leech c a 1846

engelsk: screw the pooch; tysk: vermasseln

Dumme seg ut. Gjøre en tabbe. Bevingede ord (2012) skriver at det stammer fra  landbruket, der skåka er det ene av to drag (skjæker) som hesten står mellom når den trekker. Hvis hesten skiter skjevt, havner det på draget. Videre hevdes det her at  uttrykket ble vanlig fra 70-tallet. Frasen er med i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 og må altså ha hatt utbredelse forut for det.

Også Sylfest Lomheim hevder denne opprinnelsen i et nettmøte i Dagbladet 15. februar 2004: «[D]raget er frå den tida (eg enno hugsar) då me køyrde med slede eller kjerre. [H]esten kunne då stundom treffa feil og drita på draget, i staden for at skiten fall ned der han skulle – på bakken. [U]trykket er svært treffande, det betyr at nokon ikkje treffer!»

En annen forklaring ble trukket frem i fjernsynsprogrammet Typisk norsk med Petter Schjerven (NRK 2005) i en episode som omhandlet ord og uttrykk fra seilskutetiden. Her ble det påstått at å drite på draget kom av at sjøfolk slapp seg ut i forkant av båten for å kunne skite på tauet de trakk seg tilbake med. Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en (2011) og Per Egil Hegge i Perler for Svin (2015), som begge også nevner hest og slede som mulig forklaring, skriver at draget er tauet under bommen, som kunne treffes hvis sjømannen gjorde fra seg derfra.

Ingen av teoriene underbygges med noen form for kilder, og det er få treff i litteraturen, så man får selv velge hva man synes passer.

* Illustrasjon: J. Leech fra Thomas Hood’s Comic Annual, 1846

 

 

Reklamer
Drite på draget

Gå fem på

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen.

Uttrykket er dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald red., 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen).

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comics Annual 1831

 

 

Gå fem på

Død mann på boks

punch 1873 død mann på boks
En australier på boks? Hermetikken setter en skrekk i Punch’ lesere i 1873

engelsk: Charlie rats, Mystery meat; tysk: ?

Standardretten erter, kjøtt og flesk, som fortsatt er i salg, ble ifølge Marm, Slang og sjargong (1962, s. 128) «tidligere kalt neger (salt eller fersk neger), men da hermetiseringen fikk sitt gjennombrudd, ble det til neger i boks med variasjoner som død mann i boks og ukjent soldat.» Dette var altså basisingrediensene i forvarets reservestridsproviant (RSP, tidvis Rester av Sprengt Personell) – hermetisert mat som skulle ha holdbarhet på 20 år og som Forsvaret siden 1995 har skiftet ut med frysetørrede varianter (dermed skulle best før-datoen akkurat være nådd). Også Snurring, TuristproviantCorned beef og annen ugjenkjennelig boksmat kan gå under navnet død mann på boks.

Eldste treff (død mann i boks) finner vi i Bergens Tidende 20.9.1949: «Maten har vært «død mann i boks» som sjøfolkene sier», mens Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 83) oversetter det til «cornbeaf»[sic].

Jan Deberitz i novellen Øvelsen (Solfolket 1978, s. 26): «Nå lå han og spiste blåbær. Feltrasjonene var det ikke stort igjen av; bare litt druesukker og en død mann på boks. Den ville han spare til i morgen.»

Skjønt folkene på diskusjonsforumet Norsk Survival Forum ser ut til å ha sansen for denne guffen, beskriver Morgan Kane det kanskje best: «Endel av feltprovianten var noe som ble kaldt ‘ferskt, hermetisk kjøtt’. Det var en klebrig, fet, ubestemmelig masse som i beste fall ikke smakte noenting. Svineriet ble omgående døpt ‘Død-mann-i-boks’ og mesteparten av det gikk over rekka til sjøfuglene.» (Masterson, Cuba libre! 1976, s. 43). Det er også tittel på en kriminalroman av Kolbjørn Hauge fra 1995, som ble belønnet med Rivertonprisen samme år.

Corned beef inneholder en passant hverken korn eller mais (corn). Navnet kommer ifølge etymonline av det grove saltet som benyttes i tillagingen (corn salt). Ellers er boksmaten spam og annen mystery meat kanskje noe det nærmeste man kommer. På tysk har jeg gitt opp å finne noe tilsvarende.

Død mann på boks

Gå i baret

gå fem på

engelsk: make a fool of, to be taken in; tysk: blamieren, aufsitzen

La seg lure, blamere seg. Det er ikke umiddelbart lett å se hva det skal bety. Ikke å gå baret, men i det. Det åpner for ordpill, som på kampanje.no under overskriften Aftenposten går i baret (28.01.2014): «Brøt god presseskikk med sak om skogplanting, mener Pressens faglige utvalg (PFU). – Trær må underlegges de samme presseetiske regler som mennesker, sier pressegeneral.»

Riksmålsordboken oppgir at det eufemistisk er dialekt for å dø og bli begravet (under barnålene, kan man anta). Norsk ordbok (på ordnett.no) gir samme betydning, og et par eksempler på slik bruk har vi i Magnhild Haalkes Dagblinket (1937, s. 11): «Folk … får tenke utav med mangt før en går i baret». Rolv Thesens i sin bok om Olav Duun (Mennesket og maktene, 1942, s. 234) oppgir det til å være namdalsdialekt (Haalke er fra Vikna i Namdalen). Trykt utgave (1966) av Norsk ordbok knytter det også til Nord-Trøndelag i eksempel som «det bar(st) i baret med dei (Stjør) dei rauk i hop og slost». Ingvald Marm i Slang og sjargong (1962, s. 154) oppgir at samme ordbok (1950, ikke tilgjengelig på NB)  hevder at uttrykket hører hjemme i Trøndelag og Vefsn og viser videre til en (lokal) selskapslek, å ta ryggtak. For å ta av for fall var gulvet dekket med barnåler, og den som tapte gikk dermed «i baret». Samme sted oppgis kildeløst at det kan stamme fra å falle i dyregroper dekket med barnåler (og altså bety å gå i fella, som det vel av og til kan gjøre). Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 68) sier ganske enkelt at det betyr å bli full. Det er med i Cappelens engelsk-norsk ordbok fra 1968, en indikasjon på at det  ikke lenger regnes for dialekt eller slang.

I litteraturen finner vi det aller først i Kristofer Uppdals Dansen gjenom Skuggheimen (1911, s. 19) og i en omarbeiding av Røysingfolket (1923, s. 208): «Skit, ein lyt koma i hug seg sjølv. So ein ikkje gaar heilt i baret.» Sigrun Okkenhaug: Desideria (1938, s. 78) og Haalke, igjen: Røsten (1949, s. 78) har samme bruk i betydningen gjøre noe dumt. Haalke, Uppdal, Okkenhaug og for den saks skyld Duun er alle fra Trøndelag. Og det aller tidligste av treffene på nb.no etter Uppdal finner vi i Adresseavisen 7.11.1927.

Mye tyder på at det er et fint trøndersk bidrag til språket, om ikke nødvendigvis til selskaps- og jegerlivet.

 * Illustrasjon: fra Max und Moritz av Wilhelm Busch, 1865
Gå i baret