Oljeeventyret

kittelsen haredans (vintereventyr) ca 1900.PNG

Rundt år 2000 var Norge verdens tredje største eksportør av olje og gass, og i 2012 sto petroleumssektoren for 52 prosent av Norges samlede eksport (SNL). Det er ikke så rart, kanskje, at klisjeen oljeeventyret dukker hyppig opp når dette skal omtales.

Den første letebrønnen ble boret på norsk sokkel i Nordsjøen i 1966, og gjennombruddet regnes for å være påvisningen av olje på Ekofiskfeltet i 1969. Norge etablerte et prinsipp om langsomt utvinningstempo på 70-tallet for å motvirke hollandsk syke i den norske økonomien, men endret dette standpunktet ved opprettelsen av Oljefondet på 90-tallet, som man mente kunne ha samme funksjon.

Ved inngangen til 2018 var dette fondets markedsverdi på 8500 milliarder kroner, mer enn 1,6 millioner per snute (nbim.no). Inntektstoppen for staten i et enkeltår var ifølge norskpetroleum.no nær 264 mrd. i 2008. Totalt har det bidratt med over 12 000 mrd. til Norges BNP målt i dagens kroneverdi (mai 2016). I 2014 var det 240 000 (SSB) eller 330 000 (IRIS) mennesker sysselsatt direkte eller indirekte i næringen (litt ettersom man måler det), siden har dette falt en del.

Ordet oljeeventyret kan ses i Nasjonalbiblioteket fra 1950 (Thon: Oljens eventyr s. 66, og for så vidt i en oversettelse av oil venture i Mellom to verdener av Upton Sinclair fra 1949, s. 767) og fremover, men da om andre steder enn Norge. Det norske eventyret blir omtalt forsiktig i en billedtekst først av Erik Lunde i Pedersen (m.fl.) Verden i bilder (1969, b7, s. 307) i artikkelen «Olje i Nordsjøen», med den treffende undertittel «Vest-Norge – et nytt Klondyke»: «Det er ombord i slike kolosser oljen, som kanskje blir funnet i Nordsjøen, skal fraktes. Bildene viser to eksemplarer av en annen del av ‘oljeeventyret’ i Stavanger, nemlig skipsreder Sig. Bergesen d.y.’s store ekspansjon som tankskipsreder.» Oppsvinget i tankskipflåten er lett å glemme i all oljen. Tilsvarende stilles i NRK-programmet Med olje i tankene ved Finn Strømberg 16.11.1970 spørsmålet «Oljeeventyret – drøm eller virkelighet? Hva må gjøres for å utnytte oljeressursene på sokkelen?»

Som alle gode eventyr vandrer det fra landsdel til landsdel og blir en del av de andre norske folkeeventyrene. Tor Paus i Høyt spill om dype hull (1970, s. 8): «Oljeeventyret er på vei til Nord-Norge. Internasjonale oljeselskaper ville med sikkerhet satse flere hundre millioner kroner for å bore i dette farvann, hvis de fikk slippe til.» Slik er det vel fortsatt nær 50 år senere. Det er mange og varierende anslag på hvor mye olje (og gass) som er igjen på norsk sokkel, to tredjedeler av oppdagede ressurser var i 2015 produsert og solgt (under halvparten for gass), men Oljedirektoratet anslår at det nok er godt over halvparten igjen (at vi har tatt opp 39 av 89 mrd. fat i oljeekvivalenter (kilde: geo365.no i 2015). Dette til tross er lav pris og miljøspørsmål antagelig grunnen til at vi allerede lenge har lett etter den nye oljen, altså hva som skal bli det neste store som skal finansiere velferdsstaten.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Haredans (Vintereventyr) ca. 1900
Reklamer
Oljeeventyret

Femtekolonne, femtekolonnist

com an 1839 saw ye johnny commin

engelsk: fifth column, fifth columnists; tysk: Fünfte Kolonne

Gruppering eller personer som undergraver en nasjon eller sak fra innsiden. Kan brukes om overløpere og dobbeltagenter.

Noen måneder etter den spanske borgerkrigens begynnelse, i november 1936, hadde Francos offensiv mot Madrid nådd byens grenser, og under ledelse av general Emilio Mola angrep den med fire troppekolonner. Mola kunngjorde allerede i oktober, ifølge New York Times 17.10.1936, at i byen ville en femte kolonne stå klar til å bryte ut til støtte for nasjonalistene innenifra (kilde er den glimrende bloggen Wordhistories.com med videre henvisninger).

Nordahl Grieg reiste som korrespondent til Spania sommeren 1937, og beskriver uttrykket i en fascinerende radioreportasje for NRK (som man kan streame her), Inntrykk fra Spania 23.10.1937: «ett ord hørte man ofte i Spania: den femte kolonne. I november i fjor, da Franco prøvde å storme Madrid, sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner. Den femte skulle støte til ham inne fra byen. Slik er den femte kolonne blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker.» Om det var Mola, Varela eller Franco som sa det, er én sak. Det var nok ren propaganda, for selv om høyresiden hadde fått flere hundre tusen stemmer i valget, ser det ikke ut til å ha vært snakk om noen rede og organisert gruppering klar til aksjon. Derimot medførte det, som rapportert i New York Times alt den 16. oktober, en rekke husransakelser og at 2000 mistenkte Franco-sympatisører ble arrestert før kampene begynte. Fascistene ble slått tilbake og endte med å beleire byen i tre år. Annerledes gikk det i Santander. I boken Spansk sommer som Grieg skrev og fikk utgitt høsten 1937 (og hvor beskrivelsen fra Madrid er formulert omtrent likt som over), står det i hvert fall på s. 72: «I Santander var kolonnen i virksomhet; den tok makten i den beleirede byen før fascistene var trengt inn, og skjøt ned på dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike.»

Fifth column 1938

I en borgerkrig er det naturlig at fenomenet fienden iblant oss er noe man er svært opptatt av, og det hadde nå også fått et navn: Quinta columna. Så tidlig som 2.71937  hadde Upton Sinclairs bok om kampen om Madrid No Pasaran! (1937) blitt oversatt og trykket som føljetong i Sarpsborg Arbeiderblad med norsk tittel Så begynte livet: «Om Collins var spion, gikk han nå løs på Madrid. Uten tvil hadde han en adresse der han kunde gi rapport, og ‘femte kolonne’s medlemmer, fiendens agenter inne i byen, vilde nok vite å ta vare på ham.» Dette er nok første gang på norsk. Ernest Hemingway, som kom til Spania omtrent samtidig med Grieg, skrev sitt eneste skuespill mens han var der med tittelen The Fifth Column (publisert i 1938). De bodde på samme hotell ifølge Lise Lindbæk (krigskorrespondenten som hadde dekket krigen siden 1936 og skrev en bok om den nordiske Bataljon Thälmann i 1938, s. 178): «Der bodde Ernest Hemingway og Theodore Dreiser, Ilja Ehrenburg og Martin Andersen Nexø, Andre Malraux og Jef Last, Anna Seghers og Ludwig Renn, Nordahl Grieg og om jeg ikke husker feil, også Franz Werfel.»

Frasen hadde opplagte propagandakvaliteter, og den påfølgende verdenskrigen, med mange overløpere, spioner og forrædere, ga uttrykket fast plass i vokabularet. Et tidlig eksempel er Carsten Frogners «Mareritt» i antologien Utenfor norskegrensen skrevet av norske eksilkunstnere i Sverige  (1943, s. 184): «Om vi hadde en femtekolonne her da vi kom, skal vi etterlate en som er ti ganger så stor når vi drar. Vi skal etterlate oss angst, uro, tvil, mistanke, mistenksomhet.»

femtekolonneI Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge av 10.6.1949, som fortsatt er i kraft, står det i punkt 5: «Med femtekolon[n]ister forstås i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater eller lignende», og i punkt 13 beskrives hvordan de militære sjefer skal håndtere dem.

Fra nyere konflikter har vi et eksempel av Jan-Erik Smilden i Dagbladet 3.4.2003 fra Irak-krigen under overskriften Den femte kolonne: «De arabiske irakerne utgjør om lag 80 prosent av innbyggerne. De fleste av disse ser neppe med blide øyne på kurdernes USA-samarbeid i nord. Slik det er blitt nå, føler irakere flest at de kjemper en frigjøringskrig mot en utenlandsk okkupant, og dermed blir kurderne som tradisjonelle femtekolonnister å regne.»

* Illustrasjoner: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1839; i midten: Omslaget til førsteutgaven av Hemingways skuespill 1938: nederst: Amerikansk plakat fra 1941(?), U.S. NARA (via Wikipedia)

 

Femtekolonne, femtekolonnist