Tro Achates

com lat gr masc fem 1890 John Leech

engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates

Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.

Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.

Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».

Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».

Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. WatsonBoswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»

Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840

.

Tro Achates

Gå ad undas

com an 1832 boarding school

engelsk: go down the drain; tysk: in die Binsen gehen

Gå dårlig, gå under; en litt mildere variant av til helvete, selv om det er til helvete ad undas noen ganger skal bety.

Ad undas er latin og betyr til bølgene, ofte feilskrevet ad dundas. Dundas er et slott utenfor Edinburgh, og det er en klan i Skottland (familienavnet til Petter Dass var opprinnelig Dundas, faren kom fra Dundee). Ifølge Dumesnil (1809) viser Acherons bølger, «Hinc via, Tartarei quæ fert Acherontis ad undas» i Vergils Æneiden til helvete (ca. 29 til 19 fvt.), og selv om det virker litt søkt tolket på meg er det utvilsom slik ad undas stort sett blir forstått og brukt. Acheron, sukkenes elv i gresk mytologi, er en av fem elver som leder til / omslutter underverden, og er den fergemannen Charon frakter de døde over. Elven finnes virkelig og ligger i Epirus-regionen i det nordvestre Hellas.

Eldste forekomst jeg finner i en norsk tekst, er fra farsen Ah! av Wergeland, for øvrig hans første for scenen (1827): «Bort! Du har drukket en Syndflod af Sved! Bort! kom aldrig igen! bort! Men her … ad undas! … det er en Geometri!». Avisen Den Norske Rigstidende 18. desember 1848 beskriver i en usignert artikkel den bestialske danske vårfest-leken å slå katten av tønnen (å plage livet av en katt i en tønne): «nu kunne i lite paa, at han virkelig gik ad undas.» På nrk.no kunne man 25. juni 2008 lese «Dømt til å gå ad undas: En reformklar Bjarne Håkon Hanssen startet onsdag sin signingsferd som helseminister i Nord-Trøndelag.» Det er selvfølgelig noe pussig å bli dømt til å gå til helvete på en signingsferd, men tilsynelatende unngikk statsråden båtturer på reisen.

Uansett er vel det som går til bølgene i hvert fall tapt, enten det er sjelen eller en krabbeteine.

* Illustrasjon: Boarding School, Thomas Hood, The Comic Annual 1832
Gå ad undas